Som noen vet så har jeg tatt den tunge avgjørelse med å gi i fra meg han Aron:(
Vi hadde kommet frem til at det var det beste for han og for oss.
Men jeg savner han kjempe masse. På tirsdag kl 0600 kjørte jeg og Aron ut til flyplassen. for han skulle sendes med flyet som gikk kl 0900. Noe han IKKE liker, han peip å ville ikke inni buret når vi kom frem. Han var helt fra seg og sikkert lurte på (hva i all verden er de ho mamma tenker på, hva er det hun skal gjøre med meg?)
Men jeg fikk han inn i buret, og "leverte" han på godsterminalen. (sendt som pakke)
Å de øynene han sette i meg når jeg tok farvel med han, det er det verste jeg har opplevd. Jeg virkelig hatet meg selv der jeg sto, jeg grein mine modigste tårer. Viste ikke hva jeg skulle gjøre, mannen bak disken sa at han Aron skulle få vere inne på kontoret i lag med han til han skulle inn på flyet. ( bra var det:))
Men jeg kommer aldri til å gi i fra meg hundene mine mer. Det var første og siste gangen. Så jeg anbefaler alle uansett hva de er som "feiler" hunden deres, gjør alt det dere kan før dere virkelig bestemmer dere for å gi dem vekk. Det har jeg lært på den verste måten. ALDRI MER!!!!
Å den blandete følelsen er at jeg ikke har han Aron noe mer og at vi har kjøpt oss hus:) Vi flytter inn slutten av februar. Og at han Aron ikke fikk vere med oss i ny huset:( Men samtidig så har vi mer en nok med de to vi har no. Å jeg vet at han Aron har det bra:) Han bor i lag en ei pappilon tispe å lever det gode liv:)
Så jeg kan glede meg over det og at vi skal flytte og faktisk så har vi alle det bra:)
